Da er årets sesong igang.
Jeg og Uma tok denne helgen turen til Sirdal og RFK's Sirdal 1. Årets første jaktprøve.
Kom opp fredags formiddag for å ta meg av noen hundre kilo snø på vogn og isocamp. Tungt ja. På lørdag var det -26 ute å passe kaldt i vogna. Hadde stilt varmen på 1 kW, og det var litt snaut kan du si.
Når vi endelig kom ut i terrenget lå tempen mellom -10 og -15 hele dagen. Litt sol og litt vind gjorde sitt til at det hele ble litt godtvondt.
Vi stilte i VK og etter at 5 slipp var over hadde flere hunder blitt sendt hjem. De holdt ikke klassenivå!! Noen var sikkert i dårlig form men jeg tipper kulde, is og stramme "varmedresser" var noe av årsaken. Uma hadde fått et nytt flott varmejaktdekken med lange forben og mansjetthals av meg i valentines gave. Kongedekken. Testet dette på fredagen for å unngå at hun parkerte pga uvante klær. Lurt.
Vi ble plutselig ropt opp da nok ei bikkje fikk trøbbel med "spensten". Uma startet friskt ut med makker og forsvant ned ei li. Etter et par minutter ser vi noen ryper som løper forran oss i terrenget.
Slik vinden var regnet jeg med at prinsessen hadde stand på disse. Riktig. Jeg og dommer fant henne nede i lia og hun jobbet seg oppover mot rypene, tok ny stand. Høy puls. Makker stanses. Frem med revolveren. Kaldt på fingrene. Jeg peiser avgårde i myksnøen. Håper at rypene letter mens Uma har motbakke. Men nei. Makker slippes på. Nå er fingrene rundt revolveren blåsorte men jeg vurderer aldri å putte vekk skytter'n. Medvind. Løpende fugl. Katastofen nærmer seg og terrenget begynner å bikke nedover. Fan.
I ettertid. Hvorfor stoppet jeg henne ikke? Hvorfor tok jeg ikke bare sjansen på at makker skulle slå oss i fugl? Sjansen var jo liten. Februar. Skye ryper. 15-20 menn og kvinner på ski bak rypene. Makker var engelsk setter. Jeg er en dustefører. Skulle bare ført bikkja bakover mot partiet igjen. Det hadde vært noe det. Årets frekkeste.
Det ble støkk og 15 meter brems i nedoverbakke. Makkers fører skjøt. Uma var ferdig i vk. Kaldt på fingrene. Dommerne oppsummerer med at Uma hadde tatt en ny synsstand på fuglene mens engelsken ikke fikk godkjent noe. Men engelsken stoppa.. Uma ble den første hunden som røyk på en real støkk i år. Det er da noe :-(
På søndag var det AK og hard vind og minus 5. Snøfokk og fyfaderullan. Vurderte å reise hjem. Lilleprinsessa jobba som bare ballan hele dagen men fikk ikke spikret fugl. De rypene vi så lå stort sett i dokk og leste KK til de ble forstyrret å kasta seg ut i kulingen. Men på lørdagen hadde jeg en iransk medarbeidersamtale med Uma så hun respekterte fugl på støkk 2 ganger på søndag. Hun hadde også en tomstand på "fersk" tom dokk, men reiste på kommando. En forsiktig reis riktignok men stor fremgang.
Og det beste av alt. Hun har vk billett ut året, ikke bare til 13 mars slik jeg trodde.
Nå er det bare å fortsette medarbeidersamtalene så kommer vk premien til slutt. Jeg vet ikke om det er lurt å tenke høyt men jeg vurderer å pare Uma hvis vi klarer å få en bra premie eller tre i år. Hun står ikke tilbake for noen av de andre vk hundene vi har møtt (joda noen hunder har vært råe) men det er min jobb som fører og dressør som har hemmet henne. Til nå :-)
PS. Dette var en liten prøve men Pointerne stod for 50% av premiene på denne prøven som gikk under veldig krevende forhold. 1 vk gikk til Børge Simonsen og D yenta.
4 kommentarer:
Hei igjen. Liten tvil om at Uma og Kira er søstre. De er bra like på alle måter i følge dine beskrivelser av prinsessa. Rita har gitt Kira kallenavn også. "Pus"!! Rita har alltid vært glad i katter. Noen triks har hun også lært henne."Pus" danser på kommando for så og sette seg ned å vente på belønning. Skulle ønske at hun reiste på kommando også. Har blitt veldig treg i reisen, typisk nå som hun går veldig bra, finner fugl og er helt rolig i oppflukt. Skjønner ikke hvorfor det har skjedd heller, tidligere har hun reist som et uvær. Har ikke "tatt" henne heller. Klarer nesten ikke bli sint på det lille nøste så snill som hun er. Da er det værre med "storebror" Kee. Han er helt tulling. Hadde jeg bare hatt hjerte til det skulle han vært sendt til de evige jaktmarker for lenge siden. Han er snill, men masete, livredd ryper men står først i køen når vi skal ut å trene. Helt utrolig at samme foreldre klarte å få til årets Pointer i fjor. Rita påstår at han er født uten hjerne. Vi skal stille på Hallingprøve i Hemsedal andre helga i mars, utstilling og prøva til Buskerud JFF på Geilo i April. Det blir kræsj da yngste jenta Lene har kvalifisert seg til UKM fylkesfinale samme helga, men heldigvis er utstillinga fredag og prøva går også mandag, så noe får vi med oss. Dersom dere er på disse kanter (Eidsfjord er jo det), hadde det vært hyggelig å treffes igjen. Skulle vi være så heldig å få den 1. AK'n som vi har vært så nære noen ganger, så blir det nok til at vi reiser på noen flere prøver. Kanskje sørvestover?
Er forresten blitt invitert til Thomas Engh for å se på pointervalper. Stilladalens Cruella Devil og Lytingfjellets D Trym. Vet ikke om jeg tørr. Lurer på hvordan livet ville vært i ei campingvogn med 3 pointere. Ikke kan jeg lage mat og ikke har jeg vogn heller. Får vel heller vente til Uma får seg med en stor sterk hannhund.
Hei Bjørn. Ja tror du ikke campingvogn og 3 pointere hadde vært fine greier? Bare å sette vogna ved ei veikro så ordner det seg med mat :-) Har fristet May Britt med Geilo i år får se hva det blir til. Hva er det Lene driver med? Har forresten samme greia med Bella som du har med Kee. Står først i matkø og i kø for å komme ut. Gauler i bilen og holder et svare leven med meg. Kompisene bare ler av meg når jeg sier hun lever farlig, he he. Du får be Rita begynne å lete etter partner til Uma, så skal du se det løser seg Bjørn. Trodde forresten finnmarkingene tålte opp til flere bikkjer på en gang :-))
Hei igjen, Jeg er litt ustabil på sånn skriving, det går i rykk og napp. Lene synger, hun elsker å stå på en scene. Har det nok fra pappan som også kan bli litt pr.kåt når han er på en snurr.
Har vært ute å trent i går og i dag, men mye nysnø gjorde at det var et grisetungt føre for lille Kira. Men hun er i bedre form enn i fjor på samme tida da hun rett og slett nektet å gå ut i snømassene overhode. Rita er forresten ikke finnmarking, har bare ei søster som bor i Alta. De kommer fra Liland i Evenes, nesten på grensa mellom Nordland og Troms.
Til helga skal jeg og en kamerat en tur til England og se storoppgjøret Leeds-Doncaster. Leeds forever! Blir vel ei slitsom langhelg er jeg redd. Hei så lenge.
Legg inn en kommentar